Ferdig med bok nr. 3 Odel, av Anne Karin Elstad.

Bok nr. 3 er veldig forskjellig fra de andre jeg har lest. Denne boka handler ikke så veldig mye om bondesamfunnet i dag, men går tilbake til 1930 fram til i dag. Hovedvekten av handligen ligger på 1950-tallet.

Boka har en annen synsvinkel enn de jeg har lest før. Her er det "innenfrasynet" som dominerer, mens i de andre bøkene varierer det, men der dominerer "utenfrasynet" eller "bysynet" for å si det på en annen måte.

Boken beskriver veldig detaljert hvor viktig ære og ætt var for bondesamfunnet på denne tiden. Det værste som kunne skje var at det ble brakt skam over familien. Det skjer når Odelsjenta på gården Lande forelsker seg i en "Løsunge" og blir gravid. De gifter seg og er ufattelig lykkelige sammen, men foreldrene klarer ikke å akseptere at odelsjenta bringer en så stor skam over familien. Foreldrene er kalde og ufine mot dem begge, men de kjemper seg gjennom det og står sterke og stolte mot bygda og viser at de ikke bryr seg om hva folk sier om dem.

Etter som årene går og de etablerer seg føler de fremdeles bitterheten fra foreldrene. Etter å ha levd sammen med forelderene hele sitt liv er det klart Tori, som odelsjenta heter, har blitt påvirket av dem. Og etter deres død blir hun mer og mer lik moren. Hun oppfører seg ikke like kald og opptatt av hvordan de blir oppfattet utenfra, men hun viser at hun har blitt påvirket av det, og noen ganger sier hun ting som "hva vil bygda tro" eller "det er min gård" til mannen sin, og det sårer han. Man skulle tro at etter å ha opplevd det de har sammen ville de ikke oppføre seg slik mot sine egne barn eller hverandre, men det virker som det ligger i blodet. Stoltheten og redselen for å bli baksnakket på bygda.

Det jeg tenker mest på etter å ha lest denne boka er hvordan landsbygda, mer en byen, har denne tanken om "hva vil andre tro om oss" med seg i alt de gjør. Det tror jeg er fordi at på bygda kjenner alle hverandre, og slekt og ære blir mye viktigere fordi alle vet hvem alle er. Dessuten er bondekulturen anderledes enn arbeiderkulturen fordi en bonde har en gård, et avgrenset område som er hans ansvar. Bonden er vellykket viss gården er veldrevet, avlingene er gode og gården ser fin ut. En arbeider har ikke en slik måte å måle arbeidet sitt i, og arbeidet blir ikke offentlig på samme måte. Derfor tror jeg at odel og arv var så viktig for dem. Dette har jo forandret seg fra 1950 til i dag, men jeg vet at også i dag blir en bondes dyktighet målt i hvordan gården ser ut og hvordan den blir drevet. Det er ganske lett å se om en gård er vellykket eller ikke.